Frankrike forbereder seg på politisk drama og en fremtid der de som ligger ytterst til høyre kommer til makta. Mange som nærmest har gitt opp franske politikere ser nå til Marine Le Pen som siste hå
I 2011 tok Le Pen over partiet Nasjonal front, som ble stiftet av hennes far, Jean-Marie Le Pen, i 1972. Partiet var en sammenslutning av høyreekstreme grupperinger med røtter blant annet i det nazivennlige regimet under den tyske okkupasjonen.
– Det var et parti som var høyreekstremt fra fødselen, og Jean-Marie Le Pen ble kjent som republikkens djevel. En løs kanon på dekk som hadde regelrett rasistiske, antisemittiske utspill over en lav sko, og provokasjon som politisk strategi, sier Kjerstin Aukrust, førsteamanuensis i fransk litteratur og områdestudier ved Universitetet i Oslo, i podkasten «Universitetsplassen».
Da Marine Le Pen tok over som leder, endret hun partinavnet til Nasjonal samling. Hun var ikke fornøyd med at det skulle forbli et evig protestparti.
– Hun ønsker å komme til makta, og har hatt en veldig bevisst strategi for å få til det hele veien. En strategi som kalles La «dédiabolisation», som bokstavelig talt betyr avdemonisering, eller normalisering, av partiet.
I episoden «Skjebnetid for Europa: Fransk facelift på ytre høyre», ser hun nærmere på fremtiden til Frankrike, og hvorfor franske velgere nå flokker seg om Nasjonal Samling.
Aukrust mener Marine Le Pen har vært veldig klar over stigmaet knyttet til partiet og til Le Pen-navnet, noe hun har forsøkt å kvitte seg med. Hun kvittet seg også med sin far, som ble ekskludert fra partiet på grunn av utsagn langt over streken, som at gasskamrene under andre verdenskrig var en parentes i historien.
– Hun har systematisk tatt avstand til andre medlemmer av partiet som har kommet med lignende utspill, og har moderert retorikken og blitt mildere. Hun også endret synspunkt i verdispørsmål eksempelvis knyttet til abort og homofilt ekteskap. Altså, fasaden har blitt blankpolert.
Franskmenn først
Til tross for fasadeendringen er det mange som påstår at mye av det gamle tankegodset forblir det samme. Aukrust trekker frem at Nasjonal samling ønsker å grunnlovsfeste at «etniske» franskmenn skal gis forrang når det gjelder offentlige støtteordninger, kommunale boliger og jobber.
– Dette er jo politikk som er regelrett rasistisk og segregerende. Så selv om man kanskje ikke kan kalle partiet høyreekstremt, slik vi bruker dette begrepet i Norge, men mer høyrepopulistisk eller høyreradikalt, lever mye av det gamle tankegodset fortsatt i beste velgående. Det gjør at mange i Frankrike, selv om de blir færre, mener at partiet utgjør en fare for demokratiet og tar sterk avstand fra det.