Debattartikkel av Atle Skift

Ett av resultatene av kommunestyrevalget i 2019 var at kommunestyret fikk et nytt hovedutvalg, et hovedutvalg få utenom den styrende flertallskonstellasjonen ser nytten av. Så hva skal vi da med det som offisielt heter "Hovedutvalg for eierskap og næringsutvikling"?
Hovedutvalg for eierskap og næringsutvikling er et ektefødt barn av den politiske situasjonen som oppsto etter kommunevalget for snart to år siden. Da man i etterkant av forhandlingene om nytt flertalsstyre etter valget i 2019 lanserte ideen om å samle kommunens eierskapskontroll og næringsutvikling i ett eget hovedutvalg, ble det sagt at tanken med utvalget var at kommunen skulle drive en mer aktiv eierstyring i de interkommunale selskapene Nittedal er deleier i.

Ikke gratis
For den som måtte lure, så er det å ha et hovedutvalg ingen gratis affære. Hvert møtende hovedutvalgsmedlem får rundt 2.000 i møtehonorar per møte. I dette utvalget er det 9 medlemmer. Hvis man da regner med at administrasjonen gjerne bruker litt tid og noen ganger er med på møtene, så kommer man fort opp i at hvert møte koster rundt 20.000 bare i møtehonorarer o.l. Så la oss si at et utvalg koster rundt 200.000 i året bare i møtehonorarer, selvfølgelig avhengig av hvor mye møtevirksomhet det er.

Lite givende
Nittedalsavisen har snakket med flere politikere som sitter i dette utvalget. Gjennomgangstonen hos de vi har snakket med, har vært at arbeidet i dette utvalget oppleves som lite givende. Det oppleves også som uklart hvilke saker som skal behandles i dette hovedutvalget eller om sakene hører hjemme i andre hovedutvalg.
Utvalget skal jo stelle både med eierskapsstyring, men kanskje like viktig er dette med næringsutvikling. Men her vil man fort touche borti saker som også naturlig kan høre hjemme i andre hovedutvalg. Dette vil kunne medføre en masse dobbeltarbeid.
Et eksempel som trekkes frem av flere er saker relatert til barnehager og landbruket. Særlig landbrukssaker kan jo i aller høyeste grad sies å være næringsutvikling. Eller hører det inn under hovedutvalget for miljø og samfunnsutvkling?

Lite næringsutvikling
En viktig begrunnelse for opprettelsen av dette utvalget, var behovet for næringsutvikling. Men er det blitt så mye av det da?
Nittedalsavisen har gått gjennom saker som utvalget behandlet i 2020, som var det første hele året det eksisterte. Det var i 2020 planlagt 9 møter, hvorav 4 ble gjennomført. Nittedalsavisens  gjennomgang viser mye referatsaker, men lite knyttet til næringsutvikling. Det meste er knyttet til innkallinger til møter i styrene i de ulike kommunale og inter-kommunale selskapene Nittedal er medeier i. Sikkert viktig nok å holde et våkent øye med hva som foregår der, men hvor blir det av næringsutviklingen? Man jo ellers tro at det ville vært flere saker i utvalget om tiltak for å hjelpe det lokale næringslivet.
Et eksempel på noe som burde ha kommet fra hovedutvalget, ihvertfall burde saken ha vært behandlet der, er kampanjen "Handle lokalt". Dette er en kampanje som retter seg mot å få nittedøler og bedrifter i Nittedal til å handle lokalt. En glimrende kampanje, men den ble ikke initiert av verken kommunen eller hovedutvalget for eierskap og næringsutvikling. Det finnes ihvertfall ikke spor av kampanjen i utvalgets sakspapirer før kampanjen er slutt og den skal oppsummeres. Derimot var det næringsforeningen i Nittedal som tok kontakt med kommunen og skisserte et opplegg.  Hovedutvalgets leder ble riktignok valgt av kommunestyret til å delta i prosjektgruppen som kommunens representant.
Men utover dette har det vært lite arbeid med næringsutvikling å spore i hovedutvalgets arbeid. Nå er det jo slik at kommunen er eier eller aksjonær i mange kommunale og inter-kommunale selskaper, Men de fleste av disse er mer eller mindre forvaltningsselskaper, opprettet for å drive kommunale tjenester. Det er lite næringsutvikling her, mest å lese referater fra disse selskapenes møter. Det hadde kanskje vært en god ide å ansette en næringssjef og gi vedkommende ansvaret for næringsutvikling?
Jeg vil tro at de fleste som har meldt seg til tjeneste i dette hovedutvalget, har en genuin interesse for næringsutvikling her i bygda. Å bruke møtetid på referatlesing vil derfor føles av de fleste som relativt bortkastet tid.

Alternativet
Hva er så alternativet? Alternativet, slik mange medlemmer av hovedutvalget peker på, er å fordele de sakene hovedutvalget har fått seg tildelt, på de allerede eksisterende utvalg, De aller fleste av sakene vil naturlig høre inn under hovedutvalget for miljø og samfunnsutvikling. Ved å tilbakeføre disse sakene til dette utvalget, vil man kunne få en samlet behandling alle saker som angår både miljøet og samfunnsutviklingen. Et eksempel her, er jo saken om de gamle damanleggene; Høldippelen og Ryggevannene.
Disse sakene var lagt til behandling både i eierskapsutvalget, sannsynligvis fordi damanleggene var etterlatenskaper fra gamle vannverket, og i hovedutvalget for miljø. Slik vil det være i flere saker. En oppdeling av saker på flere utvalg for å behandle likelydende saker vil derfor føles kunstig og pulveriserende.
Det som er rene referatsaker i eierskapsutvalget i dag, passer jo også greit som referatsaker i miljøutvalget.
Det må jo også pekes på at ved å nedlegge utvalget vil man kunne spare inn rundt 200.000 kroner i året. At det neppe vil få noen negativ innvirkning på næringsutvikling og kommunens medvirkning på dette feltet, er også et viktig argument for å nedlegge utvalget.

Formannskapet
Det blir også fra flere partier pekt på at i den grad man føler behov for bedre eierstyring med selskaper kommunen har eierinteresser i, ville det vært naturlig å la formannskapet ha en slik funksjon. Det var vel også det som var ordningen før Frp fikk trumfet gjennom å legge det til et eget hovedutvalg? Det er lite trolig at en slik ordning ville medført mindre kontroll med selskapenes virksomhet.
Det har da også vært fremmet forslag i kommunestyret om å nedlegge hovedutvalget for eierstyring og næringsutvikling - forslag som har blitt nedstemt av den sittende flertallskonstellasjonen. Men forslaget vil sikkert bli reist også i kommende budsjettdebatter i kommunestyret. Kanskje fornuften seirer til slutt?



Åpent brev Nittedals politikere fra FAU ved Tøyen barnehage

Nedleggelsen av Tøyen barnehage sett fra Hakadal
Når jeg leser saksfremlegget til administrasjonen i saken om reduksjonen i barnehagekapasitet i Nittedal kommune, blir jeg slått av mangelen på følgende: Å se denne saken fra Hakadal. Jeg vil derfor løfte frem nettopp dette perspektivet.
Reisevei til barnehage i Søndre
Ved en nedleggelse av Tøyen barnehage, vil mange av barnefamiliene måtte kjøre sine barn til barnehager i Søndre. Dette er fordi det vil være underkapasitet på barnehageplasser både i Hakadal og i området rundt Rotnes. Hvis vi skulle få barnehageplass for eksempel på Gjelleråsen, vil avstanden til barnehagen for oss som bor ved Hagen skole bli nøyaktig den samme som en halvmaraton; 21,1km. Det er langt.
Det er for eksempel lengre enn det er fra Gjelleråsen til Kløfta sentrum, eller avstanden Gjelleråsen – Radiumhospitalet. Eller nesten en mil lengre enn avstanden Gjelleråsen – Sinsenkrysset. Dobbelt så langt som fra Gjelleråsen til Lillestrøm stasjon.

Hastepreget og urettferdig forslag rammer barna
Denne kjørelengden vil selvsagt få store konsekvenser for dagliglivet til veldig mange småbarnsfamilier. Jeg har forståelse for at politikerne må tenke på økonomi og budsjetter. Men man må også tenke på ord som urettferdighet. Dette vil ramme et område som i kommunens egne tall vil mangle 54 barnehageplasser allerede fra sommeren 2021 ved en eventuell nedleggelse.
Enda viktigere er det at små barn kjøres bort fra jevnaldrende barn i eget nærmiljø. Hvilke konsekvenser vil dette få når de usikre begynner på første skoledag på store Elvetangen skole – uten å kjenne jevnaldrende? Denne overgangen er for mange barn vanskelig nok, om ikke dette kommer i tillegg.
Forslaget oppleves hastepreget, mangelfullt og med svakt blikk for de langsiktige konsekvensene dette vil kunne ha for Hakadal – og dermed for Nittedal kommune som helhet. Jeg tror det veldige potensialet for vekst i kommunen er best tjent med en mer langsiktig planlegging enn den som kommer til uttrykk i dette forslaget. Eller for å si det på en annen måte: Etter å ha brukt veldig mye penger på byggingen av Elvetangen skole virker det svært kortsiktig å «gjøre det man kan» for å svekke rekrutteringen til den samme skolen!
Før barnefamilier bestemmer seg for hvor de vil bo, ser de etter steder der det er barnehageplasser. Hakadal kan nå bli kjent for å være bygda med alt for få barnehageplasser. Derfor spør jeg kommunestyrepolitikerne i posisjon:
Ville dere selv flyttet til et sted hvor dere visste at det ikke var barnehageplass til barna deres? Hvis dere svarer nei på det spørsmålet, tenker jeg det er et viktig signal til dere selv og hvordan dere skal stemme i denne saken.

Smittevernet settes til side
Så langt jeg har sett, inneholder ikke saksfremlegget én eneste setning om smittevern. Jeg har heller ikke sett det har vært fremme i den politiske behandlingen så langt. Det kan ikke politikerne være bekjent av, i og med at nedleggelsen er tenkt gjennomført allerede sommeren 2021. Det betyr igjen at koronasituasjonen fortsatt vil være en premissleverandør som i høyeste grad påvirker oss. Siden det vil være barnehagemangel både i Rotnes og Hakadal, kan vi derfor regne med at flere avdelinger i Søndre vil ha barn fra hele kommunen. Ett smitteutbrudd på én avdeling i en barnehage kan dermed medføre at hele kommunen rammes geografisk. Det er en unødvendig sjanse å ta!
Usikkerheten med pandemien har gjort at Ringerike kommune har vedtatt å vente med nedleggingen av Heggen barnehage på Veme. Det er å tenke ansvarlighet.

Over 600 underskrifter
Over 600 har skrevet under på oppropet vårt mot nedleggelse. Jeg sier derfor, sammen med alle underskriverne:
Bevar Tøyen barnehage – for Hakadal sin fremtid!


Eivind Ørum
FAU-representant ved Tøyen barnebarnehage


Siden Willoch-regjeringen på 1980-tallet raserte det som ble kalt "sosial boligbygging", har mange lett etter alternative måter til tradisjonell lånefinansiering av boligbygging.


Kommentarinnlegg fra Gudny Sperrud, Pernille Aronsen og Matias Ebbe Theisen,

På bakgrunn av saksbehandlingen i sak 33/1 i Nittedal kommune – Dispensasjon uten byggesak – Ramstadveien 92 – dispensasjon fra kommuneplan - er det ønskelig å komme med et innspill. Dette kommer i tillegg til allerede formidlet notat hvor eierne fremsetter en grundig begrunnelse for opprettholdelse av allerede fattet dispensasjonsvedtak.
I det videre vil tiltakshavere i saken benevnes som eierne.

Søknadsprosessen
Gården i Ramstadveien 92 fikk i mars 2015 konsesjon for tradisjonelt jordbruk og hest i næring. På bakgrunn av et ønske om og nødvendigheten av trygg og sikker drift, har eierne søkt om å bygge ridehall på eiendommen. Første forhåndskonferanse med Nittedal kommune ble gjennomført i februar 2018, og eierne ble anbefalt å søke om omdisponering av den dyrkede marken på eiendommen. Søknad om omdisponering ble sendt kommunen februar 2019. I etterkant av dette ble det gjennomført en ny forhåndskonferanse med kommunen (januar 2020). Under denne forhåndskonferansen kom eierne med innspill om endring av reguleringsformål ved neste rullering av kommuneplanens arealdel. I stedet ble eierne anbefalt å søke om dispensasjon fra nåværende regulering. Søknad om dispensasjon ble sendt kommunen mai 2020.
Eierne i denne saken har med andre ord fulgt anbefalingene fra Nittedal kommune til punkt og prikke. Likevel har kommunen, når saken endelig legges frem for politisk behandling, anbefalt at søknaden skal avvises, og at saken skal avklares gjennom kommuneplanen og reguleringsplan.
Eierne av gården og ansvarlig for driften på eiendommen blir både oppgitt og frustrert av denne saksgangen, og føler seg langt mer motarbeidet av kommunen enn oppfordret til og støttet i saken. En sak som vil sikre en trygg drift av en næring som er ønsket i kommunen og som vil kunne gi enda flere arbeidsplasser enn pr dags dato.
Eierne kan ikke forstå at dette er en ønsket eller hensiktsmessig behandling av et ungt par i etableringsfasen. Etablering av egen familie, gårdsdrift, hestenæring og arbeidsplasser i kommunen.

Dispensasjon vs reguleringsplan
En reguleringsplan er kommunens middel for å kunne styre utvikling i og endring av kommunens arealområder. I hovedsak utarbeider kommunen såkalte områdereguleringer som skal omfatte større arealer. I forlengelsen av dette kan det utarbeides detaljreguleringer, enten av kommunen selv eller av private aktører.
Eiendommen saken omhandler ligger i et område som i kommunedelplanen er regulert til landbruk, friluftsliv og natur (LNF). Private har normalt ikke adgang til å fremme detaljreguleringsplaner som har formål som er i strid med kommunedelplanens arealformål for området. Det er da nødvendig å starte prosessen med et planinitiativ. Hvis planinitiativet godkjennes, vil man så bli pålagt å utføre et planprogram med tilhørende konsekvensutredning. Hvis man skulle komme seg igjennom alle disse hindrene vil man kunne fremme et forslag til detaljreguleringsplan. Alle disse trinnene medfører saksbehandlingsgebyrer fra kommunen samt store utgifter til utredninger og bruk av
ansvarlig søker.
For eierne av eiendommen vil en slik runde med nye type søknader medføre nok engang forsinkelser i arbeidet (trolig minst 2 år), og det vil medføre langt større kostnader. Kostnader som i all hovedsak vil være knyttet til selve søkeprosessen, uten at man har noen garantier for at ikke de samme innvendingene vil komme fra fylkeskommune og fylkesmann også da.
Et vedtak om at saken skal avklares gjennom kommuneplanen og en reguleringsplan, vil for eierne oppleves som en klar motvilje fra kommunen når det gjelder å finne en god løsning i denne saken.

Avsluttende bemerkninger
I all hovedsak tilsier saksgangen at det er fylkeskommunen i Viken samt statsforvalter i Viken, som på det sterkeste fraråder Nittedal kommune å gi eierne et dispensasjonsvedtak. Deres anbefaling er begrunnet på et prinsipielt nivå, men kan ikke anses som vurdert grundig opp mot de fordeler et dispensasjonsvedtak kan gi, samt det faktum at de ulempene et vedtak vil kunne medføre, kan avbøtes. Landbrukskontoret for Hadeland og Nittedal har gjennom to grundige vurderinger av denne saken, nettopp vurdert fordeler og ulemper opp mot hverandre, og har likevel i to omganger konkludert med at det kan tillates omdisponering av 2 dekar dyrket mark.
For eierne synes det som om hovedregelen om en reguleringsplan skal for enhver pris gjelde, selv om det finnes en unntaksmulighet, dispensasjon. Nittedal kommune burde i så tilfelle vært tydelige på dette i den første forhåndskonferansen. Et møte som fant sted så langt tilbake som februar 2018, med andre ord snart tre år siden.
Det er god grunn til å stille spørsmål ved hvor lang tid man må vente for å kunne ivareta egen gård, egen næring og egen arbeidsplass, samt kunne realisere en rekke positive tiltak og aktiviteter i forlengelsen av en adgang til omdisponering av egen jord.
Det er også grunn til å stille spørsmål ved den praktiske betydning av om saken avsluttes med et dispensasjonsvedtak eller med en reguleringsplan. Det kan ikke være tvil om at for eierne vil dette ha svært store negative effekter. Et krav om reguleringsplan vil kunne medføre at ønsket om en ridehall på eiendommen aldri vil bli realisert. Et vedtak om godkjenning av reguleringsplan er svært tidkrevende, og eierne risikerer å miste kunder og dermed grunnlaget for hoved driften på gården innen saken er ferdig behandlet. I ytterste konsekvens kan dette medføre at eierne må finne seg en annen eiendom for å iverksette sinne planer. Det er derimot langt vanskeligere å se at vedtakstype kan ha noen som helst praktisk betydning for kommunen, annet enn et ønske om å innfri krav fra overordnede myndigheter.

Vi håper med dette at saken og ikke minst saksgangen, er blitt grundig belyst fra eierne sin side, og at dette innspillet kan danne grunnlaget for en bredere politisk diskusjon i forkant av neste kommunestyremøte og formannskapsmøte.
Vi håper kommunens politikere ser hvilke signaler denne saken kan gi til de unge både i og utenfor kommunen, unge som ønsker seg en fremtid i Nittedal.
Vi anmoder derfor om at kommunens politikere vil stå ved sitt vedtak om å innvilge dispensasjonssøknaden fattet 30. november 2020.


Debattartikkel av Ole Kvalheim, Leder i Solidaritetskamp mot EØS

En viktig grunn til at fagbevegelsen svekkes, er traktatgrunnlaget, og resten av EUs regelverk. Det gir systematisk de fleste fordelene, - og mest makt, - til arbeidsgivere og kapitalsiden, og minst til arbeidstakere og arbeidssøkende.
Det betyr at de som er tilhengere av EØS-avtalen, støtter opp om et regelverk som ikke bare bør bekymre alle på grunn av virkningene her i Norge, men EØS-tilhengere bør bekymre seg over at de er delaktig i å opprettholde et indre marked med regler og ordninger som systematisk svekker fagbevegelsen i Europa.
EØS-tilhengerne i norsk fagbevegelse er usolidariske i den kampen som arbeidskamerater ute i Europa fører for å slippe unna de verste virkningene av det regelverket, og den politikken, som Euro-LO alt i 2006 vurderte slik:
«EUs medlemsland prøver i alt for mange tilfeller å underby hverandre med lavest mulig lønn, de mest fleksible arbeidsforhold, de svakeste arbeiderrettighetene, den laveste sosiale beskyttelsen og den laveste profittbeskatningen.»


EØS-rett kontra EU-rett

Regelverket i EØS er til siste komma og bokstav identisk med det regelverket som gjelder for alt arbeidsliv i EU.
Fire dommer fra EU-domstolen forrykker hver på sin måte maktforhold mellom fagbevegelse og arbeidsgivere i en situasjon der fagbevegelsen er på defensiven i de fleste land i Europa.
I desember 2007 satte Viking Line-dommen forbud mot å ta i bruk faglige kampmidler for å hindre utflagging til et land med lavere lønnsnivå.
Laval-dommen feide til side svenske lover som ga anledning til å bruke blokade for å få inngått tariffavtale med utenlands-etablerte selskap som har oppdrag i Sverige.
Rüffert-dommen fra april 2008 nektet en tysk delstat å kreve tarifflønn ved offentlige byggeoppdrag. I juni samme år falt dommen over Luxembourg som satte stopper for en serie med vilkår som skulle sikre at utenlandske arbeidstakere utstasjonert i Luxembourg fikk samme lønns- og arbeidsvilkår som innenlandske arbeidstakere.  
De fire dommene endrer hele debatten om grensekryssende tjenester. De begrenser konfliktretten (Viking Line og Laval), muligheten for å stille krav om tarifflønn ved offentlige oppdrag (Rüffert) og retten til å likebehandle utenlandske og innenlandske selskap hvis de utenlandske tar på seg oppdrag innenlands (Luxemburg).
Særlig Laval-dommen og Rüffert-dommen er lærestykker i hvordan EU-domstolen, - med EU-traktaten som ryggstø, - angriper den nordiske arbeidslivsmodellen.           
Det er gjennom tariffavtaler at fagbevegelsen har kjempet fram lønninger som er til å leve av, - og lønnsforskjeller som har vært langt mindre enn ellers i Europa.  
EØS-avtalen, og EU-domstolen, har dermed etablert en rettstilstand som gir ethvert selskap som jobber på tvers av nasjonale grenser, anledning til å underby de lønns- og arbeidsvilkårene som fagbevegelsen gjennom faglig og politisk kamp, i tre-fire generasjoner, har fått etablert for innenlandske selskaper.
Dette undergraver på dramatisk vis hele tariffsystemet i Norge, og andre
Nordiske land.

Kan vi leve med EØS-avtalen?
De mange kontrolletatene, med ansvar for hver sin flik av arbeidslivet, har lenge ropt varsko.
Arbeidstilsynet melder at
«våre tilsyn kommer i kontakt med mafiavirksomhet, hvitvasking av penger, narkotika, vold, menneskehandel, prostitusjon, smugling...» - Men effektiv kontroll er vanskelig.
Økokrim fastslår at «firmaer som driver med ulovligheter, er i flere etaters søkelys, blant annet på grunn av ulovlig arbeid, bruk av ulovlig arbeidskraft, svart arbeid, doble kontrakter, NAV-svindel, mathygiene, kjøp av smuglervarer, brannsikkerhet, boforhold osv.»  
Debatten om sosial dumping, og kriminalitet i arbeidslivet, styrer som regel utenom det mest opplagte, - virkningene av EØS-avtalen som vi har med EU.
Det er EØS-avtalen som slipper løs konkurranse i stadig større deler av arbeidslivet, - både for bedriftene, - og for arbeidsgivere ellers. En konkurranse om arbeidsoppdrag, - og for arbeidstakere, - en konkurranse om jobbene.
Etableringsretten innebærer at ethvert selskap etablert i et EU/EØS-land fritt kan etablere seg med en filial i Norge, eller ta med seg egne ansatte til oppdrag i Norge (såkalt utstasjonering). Det spiller ingen rolle om selskapet er eid av norske borgere, eller av utenlandske, - bare det er registrert i et annet land.
Omfanget av sosial dumping, og organisert kriminalitet i arbeidslivet, er langt mer omfattende, og sosialt destruktivt, i de fleste EU-land, - enn det er i Norge. Likevel er EØS-avtalen et tabu i den offentlige debatten her hjemme om sosial dumping og kriminaliteten i arbeidslivet.

En mer utfyllende gjennomgang av EØS-avtalen og arbeidslivet

* Tjenestedirektivet
Tjenestedirektivet har gjort det det enklere å yte tjenester i Norge fra selskap etablert i land med lavere lønnsnivå, svakere standarder i arbeidslivet, svakere fagbevegelse, og svakere utbygd offentlig tilsyn med forhold i arbeidslivet.
Direktivet øker muligheten for sosial dumping, fordi det øker konkurransen om å yte tjenester på tvers av grenser.
Økt konkurranse om å yte tjenester fører naturligvis til at konkurransen øker også mellom de arbeidstakerne som skal yte disse tjenestene.  Konkurransen øker mest for dem som på forhånd står svakest, - som ufaglærte i de delene av arbeidslivet der få er fagorganisert. Der kan arbeidsgivere fristes til å ansette de som krever minst og klager minst.
 
*Yrkeskvalifikasjonsdirektivet
Med få unntak gir direktivet EØS-borgere som har rett til å utøve yrket sitt i hjemlandet, - den samme retten til yrkesutøvelse i andre EØS-land. Yrker som ikke er lovregulerte i Norge krever ingen godkjenning, og EØS-borgere kan ansettes i slike jobber på lik linje med norske arbeidstakere. Dette gjelder selv om yrket er lovregulert i hjemlandet.
For å inkluderes i direktivet må man ha dokumentert en fullført utdanning/praksis i et EØS-land i 1995 eller senere. Det stilles ikke krav til sammenlignbar utdannelse.
En person som kan dokumentere tre måneders kurs som lokomotivfører i hjemlandet, kan utøve samme yrke i Norge, hvor det kreves tre års utdanning. I enkelte EØS-land er det mulig å kjøpe seg kursbevis, og sertifikater, uten å ha tilegnet seg den nødvendige kunnskapen.
 
* Utstasjoneringsdirektivet
Utstasjoneringsdirektivet ble vedtatt i 1996 etter mange års dragkamper innad i EU. Direktivet var ment som en garanti for at utsendte arbeidstakere kunne få de lønns- og arbeidsvilkår som gjaldt i vertslandet, - dersom det der var nasjonale lover eller tariffavtaler som fastslo slikt.
I 2007-08 snudde EU-domstolen på hvordan utstasjoneringsdirektivet skulle forstås. Dommene fastslo at utsendte arbeidsinnvandrere ikke kunne sikres lønn som gikk utover den minstelønna som fulgte av lover og tariffavtaler. Det som hadde vært et gulv for hva vertslandet kunne kreve av lønns- og arbeidsvilkår for utsendte arbeidsinnvandrere, ble gjort til et tak for hva som kunne kreves.  
Dommene forrykket styrkeforholdet mellom fagbevegelse og arbeidsgivere i en situasjon der fagbevegelsen var på defensiven i de fleste land i Europa.
Dermed var direktivet endret fra et direktiv som kunne hindre de groveste formene for lønnsdumping, til et direktiv som innebar systematisk lønnsdumping.
For oss i Norge ble den nye tolkningen av utsendingsdirektivet et provoserende klart eksempel på at EU-domstolen, - via EØS-avtalens prinsipp om lik fortolkning, - fra én dag til den neste kunne skyve til side norske tariffavtaler og norsk lovgivning for arbeidslivet.


* Håndhevingsdirektivet

EU-kommisjonen la i 2016 fram et forslag til «håndhevingsdirektiv» som en gang for alle skulle avklare hvordan utsendingsdirektivet er å forstå. Men direktivet var preget av så mange uavklarte forhold, at det bare gjorde situasjonen enda verre sett fra fagbevegelsens side. Euro-LO advarte på det kraftigste mot forslaget til håndhevingsdirektiv: «Det kan knapt styrke beskyttelsen av utsendte arbeidstakere, og er ikke i nærheten av å stoppe den sosiale dumpinga som foregår».
Stortingsflertallet godkjente håndhevingsdirektivet i februar 2017. Direktivet er på mange punkter så uklart at det blir overvåkingsorganet ESA, EU-kommisjonen, og domstolene (EFTA-domstolen og EU-domstolen) som avgjør hva håndhevingsdirektivet påbyr,- og hva det forbyr, - og dermed hvordan utsendingsdirektivet skal håndheves her i Norge.
 

* Samferdselen liberaliseres
Det er en sentral del av det indre markedet at det skal være fri konkurranse om transportoppdrag, enten det dreier seg om veitransport, jernbane, flytransport eller skipsfart.  
Den grunnleggende forskjellen på stortingsvedtak, og EØS-regler, er at i EØS blir enhver liberalisering uopprettelig, - så lenge Norge er med i EØS. Prøving, feiling, og læring av erfaring, har ingen plass på de områdene som EØS liberaliserer.
 

* Jernbanen
EUs jernbanepakke IV fra september 2010 vil bety en ny bølge av konkurranseutsetting og privatisering av jernbanedrift i Europa. Samtidig blir det fri etablering av jernbaneselskap på tvers av alle grenser.
Konkurranseutsetting og privatisering skal i teorien gjøre det både billigere og sikrere å reise med tog. Men når togtrafikk konkurranseutsettes, og offentlige togselskap privatiseres, er det en felles erfaring i mange land at prisene øker, at regulariteten går ned, at sikkerheten svekkes, og at lønninger og arbeidsvilkår kommer under press.
De britiske erfaringene er klare nok. Håpløs samordning av ruter og rutetider, og serier av ulykker, ble resultatet da British Rail i 1993 ble delt i over 100 småselskaper. Mange driftsselskaper gikk konkurs, eller brøt kontrakten fordi de tjente for lite på det anbudet de vant.
I Sverige har jernbanedrift vært konkurranseutsatt aller lengst, - så lenge at togkaos er blitt et utslitt ord.
Konkurransen har ført til en ansvarspulverisering som fører til dårlig samordning av rutetider, forsinkelser og innstilte tog. Dette er grundig dokumentert av Mikael Nyberg i boka «Det stora tågrånet” (Karneval förlag).
 
* Veitransport
EUs felles arbeidsmarked har for lengst sluppet løs ekstreme former for sosial dumping innen veitransporten. I Norge, som i resten av Europa, blir «billigsjåfører» mer og mer vanlig. Mest utbredt er såkalte tredjelandssjåfører, sjåfører som er bosatt i et land utafor EU/EØS, mens kjøretøyet er registrert i et EU/EØS-land.
Kabotasje innebærer at en utenlandsk trailer tar på seg et innenlandsk oppdrag på vei hjem, når det opprinnelige oppdraget er fullført. Transportører fra EU/EØS-området kan utføre tre kabotasjeturer innad i Norge etter den internasjonale transporten.
Etter en tur utenlands, kan man igjen gjøre tre transporter i Norge. Problemet er at det i dag ikke er noen kontroll med hvordan kabotasjesjåfører lønnes. Norske transportører skvises ut, og må legge ned med tap av arbeidsplasser som resultat. Sist vinter opplevde mann flere ulykker med store utenlandske trailere, med sjåfører fra Thailand på et føre de ikke har erfaring med.
 
* Anbudskravet ved offentlige anskaffelser
EUs anbudskrav ved offentlige innkjøp over 200 000 euro fungerer som ei tvangstrøye for kommuner og andre offentlige instanser. Anbudene må legges ut på åpent anbud over hele EU/EØS-området, dvs. i 28 EU-land i tillegg til Norge, Island og Liechtenstein.  
Tilsvarende krav om åpne anbud i alle EU/ EØS-land gjelder også for større offentlige anlegg og byggeoppdrag. Her har EU satt ei nedre grense på 43 millioner kroner (5 millioner euro). Det er ikke lenger mulig for kommuner og fylkeskommuner å styre kontraktene mot lokale selskaper for å sikre lokalt næringsliv og lokal sysselsetting.
EUs nye anskaffelsesdirektiver, som Stortingsflertallet godkjente i 2016, betyr at det norske unntaket om å reservere konkurranser om helse- og omsorgstjenester for ideelle organisasjoner, ikke kan videreføres. Det skal nå være åpen konkurranse mellom kommersielle og ideelle aktører.
 Regelverket utløser stadige rettssaker reist av dem som taper anbudskampene. Det fører til at oppdragsgiverne (staten/kommunene/fylkeskommunene) må legge mye arbeid i å beskytte seg mot at de kan trekkes inn for domstolene. Juridisk trygghet blir ofte viktigere, enn å utforme anbudet slik at oppdraget kan utføres best mulig.
Rettssakene fører til forsinkelser, usikkerhet og økte kostnader, både for oppdragsgiver og leverandør/utbygger. Konkurser som følge av for lavt tilbud fra tilbyder for kontrakten, fører ofte til store merkostnader for oppdragsgiverne.


* Hjemfall og arvesølvet
Konsesjonsloven av 1917 (Lov om erverv av vannfall, bergverk og annen fast eiendom, m.v.) innførte den såkalte hjemfallsretten. Den innebar at når private eiere fikk konsesjon på å bygge ut vannkraft, ville konsesjonen gjelde i 60 år. Etter det skulle vassdrag og produksjonsutstyr tilfalle staten. Offentlige utbyggere som kommuner og fylkeskommuner fikk derimot konsesjon på ubegrenset tid.
Denne konsesjonsloven sikret nasjonal kontroll over viktige norske naturressurser, og var samtidig av avgjørende betydning for industriutviklingen i Norge.  Men ESA, det organet som overvåker EØS-avtalen, reagerte på denne ordningen, fordi den forskjellsbehandler kraftverk eid av private, og kraftverk eid av kommuner og fylkeskommuner.  
Norges offisielle standpunkt har vært at konsesjonsreglene for kraftverk, - og reglene om hjemfall, - ligger utenfor EØS-avtalen. «Denne avtale skal ikke på noen måte berøre avtalepartenes regler om eiendomsretten» står det i EØS-avtalens artikkel 125.
ESA stevnet i juli 2006 Norge inn for EFTA-domstolen, og krevde at private utbyggere måtte likestilles med offentlige. Etter harde og lange forhandlinger fant Stoltenberg II-regjeringen fram til et kompromiss som innebar: - At private eiere ikke lenger vil kunne få konsesjon på å bygge, eller kjøpe, vannkraftverk. Unntaket er såkalte småkraftverk. - At vannfall som er hjemfalt til staten ikke lenger vil kunne selges tilbake til gamle eller nye private eiere. - At private ikke lenger kan kjøpe mer enn 1/3 av offentlig eide kraftverk.
Det siste punktet om at private kan kjøpe inntil 1/3 av offentlig eide kraftverk, kan på sikt føre til at private selskaper kommer inn som eiere av en betydelig del av norsk vannkraft. De som for tida har mest kapital til å kjøpe seg inn, er store svenske og tyske energikonsern.
 

* Eksportkablene truer industrien
Norges nest største eksportnæring er kraftkrevende industri, med 11 000 arbeidsplasser og 25 bedrifter spredt landet rundt fra Salten til Lillesand. Dette er ryggraden i norsk industri og avgjørende for det sterke distrikts Norge vi kjenner.
For smelteverk og aluminium ligger kraft-andelen på 40 prosent av kostnadene. I nesten alle bedriftene er kostnadene til kraft høyere enn til arbeidskraft. Det er ingenting som betyr mer for ryggraden i norsk industri enn langsiktig tilgang på elektrisk kraft til konkurransedyktig pris.
NVE mener kraftprisen vil øke med 30 prosent fram til 2030. Det er to årsaker til dette: utbyggingen av eksportkabler, og økning i kvotepris på CO2. Så lenge det er tilbud og etterspørsel som bestemmer kraftprisen, ligger det i sakens natur at det er stor forskjell på pris med et overskudd på 25 TWh, - og når alt kan eksporteres til et marked med langt høyere pris. Norge gir godvillig fra seg vår viktigste konkurransefordel. Vi gir fra oss selve motoren i en grønn omlegging.
Mens våre forfedre, og de som bygde landet, så på strøm som et middel for industrialisering, arbeidsplasser og eksportinntekter, er det nå oppfatningen av strøm som en hvilken som helst vare, som vinner fram. Øker strømprisen med 20 øre, er det 28 milliarder i økt fortjeneste. Nå kan Norge igjen bli den beste gutten i EU-klassen, ved å legge døra åpen for EUs femte frihet, fri flyt av energi over landegrensene.
Når de planlagte kablene er bygd, så er det kun ved nasjonal strømkrise at Norge kan hindre eksport og dirigere strømmen. Alt annet rammes av EUs konkurranseregler. Tolkningen av denne virkeligheten er det enighet om mellom tilhengere og motstandere av EØS-avtalen.
Gjennom ACER vil EU sikre seg den direkte styringen over strøm som passerer landegrensene. ACER, - EUs energibyrå, - har til nå bygd på konsensus eller vedtak med kvalifisert flertall i EU. Men med EUs vinterpakke, som nå er til behandling, skal byrået kunne fatte bindende vedtak med simpelt flertall. Regjeringen ønsker nå å underordne Norge ACER, - via myndighetsoverføring, - til ESA.
 


* EØS-avtalen, havbruk og fiskeri
Det har vært en nærmest mytisk sannhet at EØS-avtalen ikke berører fiskeri. Dette er sagt så mange ganger at folk flest tror på myten, og formidler den videre. Sannheten er at EØS-avtalen strekker sine lange «tentakler» inn i fiskerinæringen som i høyeste grad er «berørt».  
Mannskaper i fiskefartøy er underlagt reglene om fri flyt av arbeidskraft, - noe som sakte men sikkert fører til at «dyre» (les fagorganiserte) fiskere, - enten medlemmer i Norsk sjømannsforbund, eller i mannskapsseksjonen i Norges Fiskarlag, - blir erstattet av stadig flere utlendinger uten tariffavtale.  
Oppdrettsloven ga adgang til å prioritere lokale eiere når nye konsesjoner skulle deles ut. ESA innvendte i oktober 2000 at slike hensyn er i strid med EØS-avtalens regler om fri etableringsrett.
Jagland-regjeringen argumenterte med at fiskeoppdrett lå utafor EØS-avtalen og at kravet om lokalt eierskap ikke diskriminerte etter nasjonalitet. Men regjeringen førte ikke uenigheten videre til EFTA-domstolen. Den bøyde seg for ESA ved å fjerne hensynet til lokalt eierskap ut av den akvakulturloven som fra januar 2006 avløste oppdrettsloven.
Fiskeri- og kystdepartementet argumenterte med at de norske eierskapsbegrensningene måtte til for å sikre småselskapenes plass i oppdrettsnæringen. Men ESA godtok ikke at målet om en oppdrettsnæring med både små og store selskaper, rettferdiggjorde unntak fra markedsfriheter som fri kapitalbevegelse og fri etableringsrett.

Hvem er vi?
Vår målsetting i SMEØS er å opprette kontakt med fagforeningsledere, og tillitsvalgte, for å videreformidle det jussprofessorene påpeker.
Vi akter å ta den kampen, men trenger all den støtten vi kan få. Jo flere medlemmer vi har, - jo større gjennomslagskraft får vi. Det er Stortingsvalg neste år, og derfor viktig at vi kan få mulighet til å fortsette arbeidet med å kontakte, og informere, så bredt som mulig. Erfaringsmessig vil det bety fysiske møter, da inngrodde oppfatninger ikke så lett lar seg forandre med e-poster. Det vil bety en god del reisevirksomhet, hvor dagens restriksjoner på reiser og møter vil gjøre det krevende. Det må forventes mye reising med bil, og mange overnattinger.
Vi er avhengig av at økonomien vil tillate at dette krevende arbeidet vil kunne fortsette også i 2021. Vi håper så mange som mulig vil bli med oss i denne kampen, og støtte oss økonomisk ved å bli medlemmer.
SMEØS-kontingenten for 2021 er vedtatt satt til kr. 250.
Innmelding, og innbetaling av kontingent: smeos.no
Vipps m/kode 517979
Eller til bankkonto 3910 61 27194 (husk å merke med navn).