Siden Willoch-regjeringen på 1980-tallet raserte det som ble kalt "sosial boligbygging", har mange lett etter alternative måter til tradisjonell lånefinansiering av boligbygging.


Debattartikkel av Ole Kvalheim, Leder i Solidaritetskamp mot EØS

En viktig grunn til at fagbevegelsen svekkes, er traktatgrunnlaget, og resten av EUs regelverk. Det gir systematisk de fleste fordelene, - og mest makt, - til arbeidsgivere og kapitalsiden, og minst til arbeidstakere og arbeidssøkende.
Det betyr at de som er tilhengere av EØS-avtalen, støtter opp om et regelverk som ikke bare bør bekymre alle på grunn av virkningene her i Norge, men EØS-tilhengere bør bekymre seg over at de er delaktig i å opprettholde et indre marked med regler og ordninger som systematisk svekker fagbevegelsen i Europa.
EØS-tilhengerne i norsk fagbevegelse er usolidariske i den kampen som arbeidskamerater ute i Europa fører for å slippe unna de verste virkningene av det regelverket, og den politikken, som Euro-LO alt i 2006 vurderte slik:
«EUs medlemsland prøver i alt for mange tilfeller å underby hverandre med lavest mulig lønn, de mest fleksible arbeidsforhold, de svakeste arbeiderrettighetene, den laveste sosiale beskyttelsen og den laveste profittbeskatningen.»


EØS-rett kontra EU-rett

Regelverket i EØS er til siste komma og bokstav identisk med det regelverket som gjelder for alt arbeidsliv i EU.
Fire dommer fra EU-domstolen forrykker hver på sin måte maktforhold mellom fagbevegelse og arbeidsgivere i en situasjon der fagbevegelsen er på defensiven i de fleste land i Europa.
I desember 2007 satte Viking Line-dommen forbud mot å ta i bruk faglige kampmidler for å hindre utflagging til et land med lavere lønnsnivå.
Laval-dommen feide til side svenske lover som ga anledning til å bruke blokade for å få inngått tariffavtale med utenlands-etablerte selskap som har oppdrag i Sverige.
Rüffert-dommen fra april 2008 nektet en tysk delstat å kreve tarifflønn ved offentlige byggeoppdrag. I juni samme år falt dommen over Luxembourg som satte stopper for en serie med vilkår som skulle sikre at utenlandske arbeidstakere utstasjonert i Luxembourg fikk samme lønns- og arbeidsvilkår som innenlandske arbeidstakere.  
De fire dommene endrer hele debatten om grensekryssende tjenester. De begrenser konfliktretten (Viking Line og Laval), muligheten for å stille krav om tarifflønn ved offentlige oppdrag (Rüffert) og retten til å likebehandle utenlandske og innenlandske selskap hvis de utenlandske tar på seg oppdrag innenlands (Luxemburg).
Særlig Laval-dommen og Rüffert-dommen er lærestykker i hvordan EU-domstolen, - med EU-traktaten som ryggstø, - angriper den nordiske arbeidslivsmodellen.           
Det er gjennom tariffavtaler at fagbevegelsen har kjempet fram lønninger som er til å leve av, - og lønnsforskjeller som har vært langt mindre enn ellers i Europa.  
EØS-avtalen, og EU-domstolen, har dermed etablert en rettstilstand som gir ethvert selskap som jobber på tvers av nasjonale grenser, anledning til å underby de lønns- og arbeidsvilkårene som fagbevegelsen gjennom faglig og politisk kamp, i tre-fire generasjoner, har fått etablert for innenlandske selskaper.
Dette undergraver på dramatisk vis hele tariffsystemet i Norge, og andre
Nordiske land.

Kan vi leve med EØS-avtalen?
De mange kontrolletatene, med ansvar for hver sin flik av arbeidslivet, har lenge ropt varsko.
Arbeidstilsynet melder at
«våre tilsyn kommer i kontakt med mafiavirksomhet, hvitvasking av penger, narkotika, vold, menneskehandel, prostitusjon, smugling...» - Men effektiv kontroll er vanskelig.
Økokrim fastslår at «firmaer som driver med ulovligheter, er i flere etaters søkelys, blant annet på grunn av ulovlig arbeid, bruk av ulovlig arbeidskraft, svart arbeid, doble kontrakter, NAV-svindel, mathygiene, kjøp av smuglervarer, brannsikkerhet, boforhold osv.»  
Debatten om sosial dumping, og kriminalitet i arbeidslivet, styrer som regel utenom det mest opplagte, - virkningene av EØS-avtalen som vi har med EU.
Det er EØS-avtalen som slipper løs konkurranse i stadig større deler av arbeidslivet, - både for bedriftene, - og for arbeidsgivere ellers. En konkurranse om arbeidsoppdrag, - og for arbeidstakere, - en konkurranse om jobbene.
Etableringsretten innebærer at ethvert selskap etablert i et EU/EØS-land fritt kan etablere seg med en filial i Norge, eller ta med seg egne ansatte til oppdrag i Norge (såkalt utstasjonering). Det spiller ingen rolle om selskapet er eid av norske borgere, eller av utenlandske, - bare det er registrert i et annet land.
Omfanget av sosial dumping, og organisert kriminalitet i arbeidslivet, er langt mer omfattende, og sosialt destruktivt, i de fleste EU-land, - enn det er i Norge. Likevel er EØS-avtalen et tabu i den offentlige debatten her hjemme om sosial dumping og kriminaliteten i arbeidslivet.

En mer utfyllende gjennomgang av EØS-avtalen og arbeidslivet

* Tjenestedirektivet
Tjenestedirektivet har gjort det det enklere å yte tjenester i Norge fra selskap etablert i land med lavere lønnsnivå, svakere standarder i arbeidslivet, svakere fagbevegelse, og svakere utbygd offentlig tilsyn med forhold i arbeidslivet.
Direktivet øker muligheten for sosial dumping, fordi det øker konkurransen om å yte tjenester på tvers av grenser.
Økt konkurranse om å yte tjenester fører naturligvis til at konkurransen øker også mellom de arbeidstakerne som skal yte disse tjenestene.  Konkurransen øker mest for dem som på forhånd står svakest, - som ufaglærte i de delene av arbeidslivet der få er fagorganisert. Der kan arbeidsgivere fristes til å ansette de som krever minst og klager minst.
 
*Yrkeskvalifikasjonsdirektivet
Med få unntak gir direktivet EØS-borgere som har rett til å utøve yrket sitt i hjemlandet, - den samme retten til yrkesutøvelse i andre EØS-land. Yrker som ikke er lovregulerte i Norge krever ingen godkjenning, og EØS-borgere kan ansettes i slike jobber på lik linje med norske arbeidstakere. Dette gjelder selv om yrket er lovregulert i hjemlandet.
For å inkluderes i direktivet må man ha dokumentert en fullført utdanning/praksis i et EØS-land i 1995 eller senere. Det stilles ikke krav til sammenlignbar utdannelse.
En person som kan dokumentere tre måneders kurs som lokomotivfører i hjemlandet, kan utøve samme yrke i Norge, hvor det kreves tre års utdanning. I enkelte EØS-land er det mulig å kjøpe seg kursbevis, og sertifikater, uten å ha tilegnet seg den nødvendige kunnskapen.
 
* Utstasjoneringsdirektivet
Utstasjoneringsdirektivet ble vedtatt i 1996 etter mange års dragkamper innad i EU. Direktivet var ment som en garanti for at utsendte arbeidstakere kunne få de lønns- og arbeidsvilkår som gjaldt i vertslandet, - dersom det der var nasjonale lover eller tariffavtaler som fastslo slikt.
I 2007-08 snudde EU-domstolen på hvordan utstasjoneringsdirektivet skulle forstås. Dommene fastslo at utsendte arbeidsinnvandrere ikke kunne sikres lønn som gikk utover den minstelønna som fulgte av lover og tariffavtaler. Det som hadde vært et gulv for hva vertslandet kunne kreve av lønns- og arbeidsvilkår for utsendte arbeidsinnvandrere, ble gjort til et tak for hva som kunne kreves.  
Dommene forrykket styrkeforholdet mellom fagbevegelse og arbeidsgivere i en situasjon der fagbevegelsen var på defensiven i de fleste land i Europa.
Dermed var direktivet endret fra et direktiv som kunne hindre de groveste formene for lønnsdumping, til et direktiv som innebar systematisk lønnsdumping.
For oss i Norge ble den nye tolkningen av utsendingsdirektivet et provoserende klart eksempel på at EU-domstolen, - via EØS-avtalens prinsipp om lik fortolkning, - fra én dag til den neste kunne skyve til side norske tariffavtaler og norsk lovgivning for arbeidslivet.


* Håndhevingsdirektivet

EU-kommisjonen la i 2016 fram et forslag til «håndhevingsdirektiv» som en gang for alle skulle avklare hvordan utsendingsdirektivet er å forstå. Men direktivet var preget av så mange uavklarte forhold, at det bare gjorde situasjonen enda verre sett fra fagbevegelsens side. Euro-LO advarte på det kraftigste mot forslaget til håndhevingsdirektiv: «Det kan knapt styrke beskyttelsen av utsendte arbeidstakere, og er ikke i nærheten av å stoppe den sosiale dumpinga som foregår».
Stortingsflertallet godkjente håndhevingsdirektivet i februar 2017. Direktivet er på mange punkter så uklart at det blir overvåkingsorganet ESA, EU-kommisjonen, og domstolene (EFTA-domstolen og EU-domstolen) som avgjør hva håndhevingsdirektivet påbyr,- og hva det forbyr, - og dermed hvordan utsendingsdirektivet skal håndheves her i Norge.
 

* Samferdselen liberaliseres
Det er en sentral del av det indre markedet at det skal være fri konkurranse om transportoppdrag, enten det dreier seg om veitransport, jernbane, flytransport eller skipsfart.  
Den grunnleggende forskjellen på stortingsvedtak, og EØS-regler, er at i EØS blir enhver liberalisering uopprettelig, - så lenge Norge er med i EØS. Prøving, feiling, og læring av erfaring, har ingen plass på de områdene som EØS liberaliserer.
 

* Jernbanen
EUs jernbanepakke IV fra september 2010 vil bety en ny bølge av konkurranseutsetting og privatisering av jernbanedrift i Europa. Samtidig blir det fri etablering av jernbaneselskap på tvers av alle grenser.
Konkurranseutsetting og privatisering skal i teorien gjøre det både billigere og sikrere å reise med tog. Men når togtrafikk konkurranseutsettes, og offentlige togselskap privatiseres, er det en felles erfaring i mange land at prisene øker, at regulariteten går ned, at sikkerheten svekkes, og at lønninger og arbeidsvilkår kommer under press.
De britiske erfaringene er klare nok. Håpløs samordning av ruter og rutetider, og serier av ulykker, ble resultatet da British Rail i 1993 ble delt i over 100 småselskaper. Mange driftsselskaper gikk konkurs, eller brøt kontrakten fordi de tjente for lite på det anbudet de vant.
I Sverige har jernbanedrift vært konkurranseutsatt aller lengst, - så lenge at togkaos er blitt et utslitt ord.
Konkurransen har ført til en ansvarspulverisering som fører til dårlig samordning av rutetider, forsinkelser og innstilte tog. Dette er grundig dokumentert av Mikael Nyberg i boka «Det stora tågrånet” (Karneval förlag).
 
* Veitransport
EUs felles arbeidsmarked har for lengst sluppet løs ekstreme former for sosial dumping innen veitransporten. I Norge, som i resten av Europa, blir «billigsjåfører» mer og mer vanlig. Mest utbredt er såkalte tredjelandssjåfører, sjåfører som er bosatt i et land utafor EU/EØS, mens kjøretøyet er registrert i et EU/EØS-land.
Kabotasje innebærer at en utenlandsk trailer tar på seg et innenlandsk oppdrag på vei hjem, når det opprinnelige oppdraget er fullført. Transportører fra EU/EØS-området kan utføre tre kabotasjeturer innad i Norge etter den internasjonale transporten.
Etter en tur utenlands, kan man igjen gjøre tre transporter i Norge. Problemet er at det i dag ikke er noen kontroll med hvordan kabotasjesjåfører lønnes. Norske transportører skvises ut, og må legge ned med tap av arbeidsplasser som resultat. Sist vinter opplevde mann flere ulykker med store utenlandske trailere, med sjåfører fra Thailand på et føre de ikke har erfaring med.
 
* Anbudskravet ved offentlige anskaffelser
EUs anbudskrav ved offentlige innkjøp over 200 000 euro fungerer som ei tvangstrøye for kommuner og andre offentlige instanser. Anbudene må legges ut på åpent anbud over hele EU/EØS-området, dvs. i 28 EU-land i tillegg til Norge, Island og Liechtenstein.  
Tilsvarende krav om åpne anbud i alle EU/ EØS-land gjelder også for større offentlige anlegg og byggeoppdrag. Her har EU satt ei nedre grense på 43 millioner kroner (5 millioner euro). Det er ikke lenger mulig for kommuner og fylkeskommuner å styre kontraktene mot lokale selskaper for å sikre lokalt næringsliv og lokal sysselsetting.
EUs nye anskaffelsesdirektiver, som Stortingsflertallet godkjente i 2016, betyr at det norske unntaket om å reservere konkurranser om helse- og omsorgstjenester for ideelle organisasjoner, ikke kan videreføres. Det skal nå være åpen konkurranse mellom kommersielle og ideelle aktører.
 Regelverket utløser stadige rettssaker reist av dem som taper anbudskampene. Det fører til at oppdragsgiverne (staten/kommunene/fylkeskommunene) må legge mye arbeid i å beskytte seg mot at de kan trekkes inn for domstolene. Juridisk trygghet blir ofte viktigere, enn å utforme anbudet slik at oppdraget kan utføres best mulig.
Rettssakene fører til forsinkelser, usikkerhet og økte kostnader, både for oppdragsgiver og leverandør/utbygger. Konkurser som følge av for lavt tilbud fra tilbyder for kontrakten, fører ofte til store merkostnader for oppdragsgiverne.


* Hjemfall og arvesølvet
Konsesjonsloven av 1917 (Lov om erverv av vannfall, bergverk og annen fast eiendom, m.v.) innførte den såkalte hjemfallsretten. Den innebar at når private eiere fikk konsesjon på å bygge ut vannkraft, ville konsesjonen gjelde i 60 år. Etter det skulle vassdrag og produksjonsutstyr tilfalle staten. Offentlige utbyggere som kommuner og fylkeskommuner fikk derimot konsesjon på ubegrenset tid.
Denne konsesjonsloven sikret nasjonal kontroll over viktige norske naturressurser, og var samtidig av avgjørende betydning for industriutviklingen i Norge.  Men ESA, det organet som overvåker EØS-avtalen, reagerte på denne ordningen, fordi den forskjellsbehandler kraftverk eid av private, og kraftverk eid av kommuner og fylkeskommuner.  
Norges offisielle standpunkt har vært at konsesjonsreglene for kraftverk, - og reglene om hjemfall, - ligger utenfor EØS-avtalen. «Denne avtale skal ikke på noen måte berøre avtalepartenes regler om eiendomsretten» står det i EØS-avtalens artikkel 125.
ESA stevnet i juli 2006 Norge inn for EFTA-domstolen, og krevde at private utbyggere måtte likestilles med offentlige. Etter harde og lange forhandlinger fant Stoltenberg II-regjeringen fram til et kompromiss som innebar: - At private eiere ikke lenger vil kunne få konsesjon på å bygge, eller kjøpe, vannkraftverk. Unntaket er såkalte småkraftverk. - At vannfall som er hjemfalt til staten ikke lenger vil kunne selges tilbake til gamle eller nye private eiere. - At private ikke lenger kan kjøpe mer enn 1/3 av offentlig eide kraftverk.
Det siste punktet om at private kan kjøpe inntil 1/3 av offentlig eide kraftverk, kan på sikt føre til at private selskaper kommer inn som eiere av en betydelig del av norsk vannkraft. De som for tida har mest kapital til å kjøpe seg inn, er store svenske og tyske energikonsern.
 

* Eksportkablene truer industrien
Norges nest største eksportnæring er kraftkrevende industri, med 11 000 arbeidsplasser og 25 bedrifter spredt landet rundt fra Salten til Lillesand. Dette er ryggraden i norsk industri og avgjørende for det sterke distrikts Norge vi kjenner.
For smelteverk og aluminium ligger kraft-andelen på 40 prosent av kostnadene. I nesten alle bedriftene er kostnadene til kraft høyere enn til arbeidskraft. Det er ingenting som betyr mer for ryggraden i norsk industri enn langsiktig tilgang på elektrisk kraft til konkurransedyktig pris.
NVE mener kraftprisen vil øke med 30 prosent fram til 2030. Det er to årsaker til dette: utbyggingen av eksportkabler, og økning i kvotepris på CO2. Så lenge det er tilbud og etterspørsel som bestemmer kraftprisen, ligger det i sakens natur at det er stor forskjell på pris med et overskudd på 25 TWh, - og når alt kan eksporteres til et marked med langt høyere pris. Norge gir godvillig fra seg vår viktigste konkurransefordel. Vi gir fra oss selve motoren i en grønn omlegging.
Mens våre forfedre, og de som bygde landet, så på strøm som et middel for industrialisering, arbeidsplasser og eksportinntekter, er det nå oppfatningen av strøm som en hvilken som helst vare, som vinner fram. Øker strømprisen med 20 øre, er det 28 milliarder i økt fortjeneste. Nå kan Norge igjen bli den beste gutten i EU-klassen, ved å legge døra åpen for EUs femte frihet, fri flyt av energi over landegrensene.
Når de planlagte kablene er bygd, så er det kun ved nasjonal strømkrise at Norge kan hindre eksport og dirigere strømmen. Alt annet rammes av EUs konkurranseregler. Tolkningen av denne virkeligheten er det enighet om mellom tilhengere og motstandere av EØS-avtalen.
Gjennom ACER vil EU sikre seg den direkte styringen over strøm som passerer landegrensene. ACER, - EUs energibyrå, - har til nå bygd på konsensus eller vedtak med kvalifisert flertall i EU. Men med EUs vinterpakke, som nå er til behandling, skal byrået kunne fatte bindende vedtak med simpelt flertall. Regjeringen ønsker nå å underordne Norge ACER, - via myndighetsoverføring, - til ESA.
 


* EØS-avtalen, havbruk og fiskeri
Det har vært en nærmest mytisk sannhet at EØS-avtalen ikke berører fiskeri. Dette er sagt så mange ganger at folk flest tror på myten, og formidler den videre. Sannheten er at EØS-avtalen strekker sine lange «tentakler» inn i fiskerinæringen som i høyeste grad er «berørt».  
Mannskaper i fiskefartøy er underlagt reglene om fri flyt av arbeidskraft, - noe som sakte men sikkert fører til at «dyre» (les fagorganiserte) fiskere, - enten medlemmer i Norsk sjømannsforbund, eller i mannskapsseksjonen i Norges Fiskarlag, - blir erstattet av stadig flere utlendinger uten tariffavtale.  
Oppdrettsloven ga adgang til å prioritere lokale eiere når nye konsesjoner skulle deles ut. ESA innvendte i oktober 2000 at slike hensyn er i strid med EØS-avtalens regler om fri etableringsrett.
Jagland-regjeringen argumenterte med at fiskeoppdrett lå utafor EØS-avtalen og at kravet om lokalt eierskap ikke diskriminerte etter nasjonalitet. Men regjeringen førte ikke uenigheten videre til EFTA-domstolen. Den bøyde seg for ESA ved å fjerne hensynet til lokalt eierskap ut av den akvakulturloven som fra januar 2006 avløste oppdrettsloven.
Fiskeri- og kystdepartementet argumenterte med at de norske eierskapsbegrensningene måtte til for å sikre småselskapenes plass i oppdrettsnæringen. Men ESA godtok ikke at målet om en oppdrettsnæring med både små og store selskaper, rettferdiggjorde unntak fra markedsfriheter som fri kapitalbevegelse og fri etableringsrett.

Hvem er vi?
Vår målsetting i SMEØS er å opprette kontakt med fagforeningsledere, og tillitsvalgte, for å videreformidle det jussprofessorene påpeker.
Vi akter å ta den kampen, men trenger all den støtten vi kan få. Jo flere medlemmer vi har, - jo større gjennomslagskraft får vi. Det er Stortingsvalg neste år, og derfor viktig at vi kan få mulighet til å fortsette arbeidet med å kontakte, og informere, så bredt som mulig. Erfaringsmessig vil det bety fysiske møter, da inngrodde oppfatninger ikke så lett lar seg forandre med e-poster. Det vil bety en god del reisevirksomhet, hvor dagens restriksjoner på reiser og møter vil gjøre det krevende. Det må forventes mye reising med bil, og mange overnattinger.
Vi er avhengig av at økonomien vil tillate at dette krevende arbeidet vil kunne fortsette også i 2021. Vi håper så mange som mulig vil bli med oss i denne kampen, og støtte oss økonomisk ved å bli medlemmer.
SMEØS-kontingenten for 2021 er vedtatt satt til kr. 250.
Innmelding, og innbetaling av kontingent: smeos.no
Vipps m/kode 517979
Eller til bankkonto 3910 61 27194 (husk å merke med navn).





Av Atle Skift,
Gruppeleder Rødt Nittedal


Stein Stugu (1953) er rådgiver i De Facto – kunnskapssenter for fagorganiserte. Han har blant annet vært tapperiarbeider og tillitsvalgt i Frydenlund, Ringnes og Orkla, og konserntillitsvalgt og styremedlem i Orkla ASA.
Stein Stugu er i tillegg kommunestyrerepresentant for Rødt i Bærum, og er en tydelig og kritisk stemme i Bærum. Han har nytt respekt for saklighet og grundighet langt ut over egne rekker.I enne artikkelen tar han for seg norsk boligpolitikk og peker på at det finnes, dersom man, en mulighet for en boligpolitikk som ikke overlater alt til "markedet".


Debattartikkel av Stein Stugu

I boligmarkedet så skapes det nå stor og voksende ulikhet. I Osloområdet er det nå knapt mulig å få kjøpt egen bolig for folk med helt vanlig lønn. Flere og flere presses til å flytte langt for å få et sted å bo. Med arbeid i byen må man enten finne seg i lange arbeidsreiser eller betale dyrt, svært dyrt enten en skal eie eller leie. Leien er ofte så høy at sparing til egen bolig er så godt som umulig. Selv kommunale boliger prises ut fra markedsnivå. Og får du kommunal bolig må du med familie ofte flytte fra område til område.
Boligpolitikken må endres
Boligpolitikken må endres fundamentalt. I dag har sosial boligpolitikk har en innretning mot tiltak som muliggjør å komme inn i boligmarkedet på individuelt nivå. Vi trenger noe mer; en virkelig inkluderende boligpolitikk. En boligpolitikk med formål å skaffe alle et trygt sted å bo og i tillegg sikrer tilgang på boliger i alle prisklasser innenfor samme område. Vi må snu den tiltakende segregeringen som dagens boligpolitikk skaper.
En inkluderende boligpolitikk står på dagsorden i mange land rundt oss. Der markedet skaper ekstreme priser i storbyer jobbes det systematisk med tiltak som kan motvirke den ulikheten dette skaper. Nå har vi endelig fått en diskusjon om behovet for en tredje boligsektor også i Norge. Men stort sett handler diskusjonen om skatt, ikke hvordan vi skal sikre rimelige boliger med permanent lav pris som et reelt alternativ for alle med vanlig lønn. Når som eksempel Oslos byråd presenterer sin boligpolitisk tiltak (Dagsavisen 13/10) snakkes det om en tredje boligsektor, men bare som forsøksprosjekt. Tiltakene er beskjedne, men et lite skritt i riktig retning. Men helt uten tiltak som er det helt sentralt hvis vi skal snakke om en reell tredje boligsektor, eie- eller leieboliger med permanent pris godt under markedsnivå i alle områder der det bygges ut.

Mer enn bare lav pris
Hensikten er ikke bare lav pris, lavere pris enn markedets, men også å skape mangfold i alle boområder. Til beste for alle. Slike boliger skal integreres med øvrig bebyggelse overalt der det bygges. Prisen skal ikke være lav bare for førstegangskjøper. Omsetning må reguleres slik at første kjøper ikke stikker av med hele gevinsten. Salg skal gå gjennom borettslag eller kommunen på en måte som forhindrer penger under bordet.
Våre naboland har vesentlig bedre og flere virkemidler for å gjennomføre en slik boligpolitikk enn vi vi har. Danmark, Nederland, Tyskland, ja selv England har regelverk som kan brukes til å sikre en mangfoldig utbygging i pressområder. Mangfold ikke bare i størrelse, men også i pris. I København kreves det nå at 25 % av utbyggingen skal være såkalte allmennboliger, kollektivt eide boliger til lav pris. Nederland har et regelverk der utbyggere kan pålegges slike boliger inn i et utbyggingsområde, hvis ikke kan kommunen ekspropriere. Kvalitet og størrelse på boligen skal ikke skille seg fra andre boliger, prisen skal. England har et regelverk som krever at rimelige boliger der nå skal bygges ikke skal skille seg fra den øvrige utbygging i området.
Forbudt i Norge
Slike krav burde være en selvfølge i Norge også. I stedet har vi forbud mot å innarbeide krav om rimelige boliger inn i utbyggingsavtaler. Hvilken gavepakke til grunneier og utbygger er ikke det? Et nytt flertall på Stortinget må endre dette. Plan og bygningsloven kan også endres slik at krav om eierprofil og pris kan legges inn som forutsetning for utbygging.
Utrolig nok er høyrestyrte Bærum eneste kommunen i landet som har fått dispensasjon av regjeringen til å forhandle inn slike krav til utbygger. Begrenset til noen få boliger på Fornebu. Det burde vært vesentlig flere, men litt er bedre enn ingenting.

Finansiering
Finansiering av en slik boligsektor kan sikres ved at deler av den enorme profitten som i dag tilfaller grunneier og utbygger brukes til å selge en andel av boligene til kostpris. Uten uttak av profitt og helst uten belastning for tomtepris. I følge Bygganalyse AS (Martens/Moe Klassekampen 24/8) går 50 % av salgspris i Osloområdet til tomteeier og fortjeneste. I store deler av byen selges nye boliger for over kr. 100 000 pr. m2, mens utbyggingskostnadene normalt er fra 30 - 40 000 kroner. Boligprisene har de siste årene vokst ekstremt mye raskere enn byggekostnadene. Prisveksten ser bare ut til å fortsette. Nye vurderinger fra Samfunnsøkonomisk analyse varsler en kraftig prisvekst også i årene som kommer. Det er helt urimelig at disse enorme, planskapte verdiene, skal tilfalle grunneier og utbygger alene. Verdier skapt av markedet må også brukes til å motvirke mange av de problemene markedet skaper.
Krever endringer i leiemarkedet
En inkluderende boligpolitikk forutsetter store endringer i leiemarkedet. Både må leieprisene ned og leie må bli en trygg boform, også i kommunale leiligheter.
Finland kan være et eksempel på det. Et av de viktigste trekkene ved finsk boligpolitikker en betydelig leiesektor med priser godt under markedsleie. I Helsinki ofte rundt 60 % av markedspris. Boligene forvaltes av kommunen eller av stiftelser, uten krav til avkastning.
Dette er også en trygg bolig. Familier kastes ikke ut hvis inntekten skulle stige. Slik unngås at barn kastes ut av nærmiljøet og må etablere seg på nytt med nye venner på ny skole. Slik flytting er ikke et problem bare for de som må flytte, men også for de som er igjen og mister venner fordi de flytter.

En tredje boligsektor
En ny boligpolitikk vil selvfølgelig koste. Viktigste finansieringskilde skal ikke være nye offentlige subsidier, men de enorme verdiene som i dag tilfaller grunneier og utbygger. I tillegg må Husbankens virkemidler vris slik at en inkluderende boligbygging er en viktig målsetting. Rødt foreslår også at dagens dokument avgift kan gjøres progressiv. Økte inntekter skal bidra til å finansiere en bedre boligpolitikk. Det vil neppe øke prisen på boliger, den bestemmes av markedet. Men mindre vil gå til selger, mer til å etablere en mer rettferdig boligpolitikk.
En reell tredje boligsektor med lavere priser finansiert av den enorme superprofitten som i dag tilfaller grunneier og utbyggere er fullt mulig. Men da kreves det vesentlig mer enn bare spredte forsøk.