Minneord ved Hilde Karin Larsen bortgang
av Maren Sæbø

I 1950 ble du den tredje i en søskenflokk av småkårsfolk fra Maridalen og Hedmarken. Du husket fortsatt farmors kjøkken på Brekkestranda, ved sørenden av Maridalsvannet , en husmannsplass som ble revet for å gjøre Oslos drikkevann reinere. Men du vokste opp på Flaen, ved Grorud. Der ble du den første i familien som gjennomførte gymnaset. På Grorud gymnas traff du også en gjeng fra Grorud SUF, og ved siden av skolearbeidet, ble det en del politikk. Etter artium søkte du deg inn ved fysiokjemikerskolen ved Rikshospitalet. Du skulle bli det vi i dag kaller bioingeniør. Under studietiden reiste du til fjells med venner, og traff en ung student fra Blindern. Noen år senere, som seksogtjueåring, var du klar for ditt største ansvar så langt, meg (bildet).

I 1985 hadde du ansvar for to unger da vi flyttet til Angola. To unger midt i en afrikansk krig. Men det var ikke nok, snart ble du kjent med flyktninger fra Sør-Afrika og Namibia, og med din helsebakgrunn så du snart at de trengte opplæring i grunnleggende feltmedisin. Arbeidet med frigjøringbevegelsene ANC og Swapo endret retningen på livet ditt. Jobben fortsatte da vi flyttet hjem til Norge, og du ble sekretær på det norske kontoret til ANC. I de påfølgende årene reiste du også tilbake til Angola, noen måtte administrere feltsykehus og mineryddere for Norsk Folkehjelp. Du så jazz i Johannesburg i Apartheids siste dager, du forhandlet fram nødhjelp i en krig knapt noen her hjemme hadde hørt om og du lærte å kjøre tung bil der det vel egentlig ikke var noen vei. Det siste kom godt med da vi som en del av sekstiårsfeiringen dro på camping langs grenseelven mellom Angola og Namibia, Cunene, i 2010.

Selv med din utdannelse, og mange år i helsevesen ute og hjemme, løp du ikke akkurat ned legekontoret når noe var galt. Da du for noen år siden pensjonerte deg fra jobben på Rikshospitalet, dukket det opp noen kuler på eggstokkene. For fire år siden fikk du kreftdiagnosen og satte i gang første behandling. Det gikk bra, og kulene ble tatt ut. Men så kom de tilbake i buken, og du fikk ny behandling. Vi fikk hele tiden høre at det var under kontroll og ville gå bra, ja, det var nesten borte faktisk. Fram til i høst. Du hadde vondt og var sliten da du var på kontroll i november, og før jul kom svaret, det er litt spredning, det blir ny behandling like over nyttår.

I romjula ble det akutt. Vi ble oppringt av Ahus på årets nest siste dag, og enda så ille 2020 var, var det de to siste døgnene av året som skulle bli de verste. Onsdag 30. desember var Ahus i rød beredskap, ikke helt stabil ble du flyttet rundt i korridorene da katastrofealarmen gikk. I noen dager ble du litt bedre, nyttårsaften spiste du litt kalkun, på årets andre dag kunne du ta imot besøk av barnebarn. Men metastaser, sa legen når du ikke hørte. Kreften hadde spredt seg, gjennom lymfeknuter, til overalt. Du hadde fryktelig vondt. De siste dagene har du fått sakte mer smertestillende, mens du har forsvunnet litt og litt. Solidariteten var alltid internasjonal for deg, og vi har sittet på rommet ditt og fortalt om alt det gærne som skjer i verden, mens du har kommentert. I går fortalt vi om valgene i Georgia, og lovet å gå tur med bikkja di.
I natt slapp du unna.